Dette er en plate det har vært knyttet store forventninger til. Den er både variert og solid gjennomført.

Gudbrandsdølenes Spelmannslag ble stiftet på 1960-tallet av utflyttede gudbrandsdøler i hovedstaden. Etter å ha ligget nede i noen år, tok en ny generasjon over laget i 2008. De er unge og har gradvis bygd seg opp som et av de ledende lagene i landet, med Aslak Brimi som musikalsk leder.

Det er store forventninger i lufta når Gudbrandsdølenes Spelmannslag har gått i lydstudio. Fem strake seiere i lagspelklassen på Landskappleiken – riktignok brutt av Lom Spelemannslag i år – tilsier at en bør forvente seg noe bra.

Ifølge omslagsteksten til CD-en, arbeider laget med å finne fram til essensen i gudbrandsdalsmusikken, gjennom å bruke lokale finesser, men også gjennom å finne sitte eget uttrykk som lag. De oppgir at de tar utgangspunkt i den solistiske tradisjonen og eksperimenterer med ornamentikk, eldre tonalitet, strøkvariasjoner og andre nyanser i samspillet.

Det er befriende med et spelemannslag som ikke har med seg komp i form av bass, gitar og trekkspill: Dette er ei reinhekla feleplate, med ren og grom felelyd. Plata er ingen dokumentasjon av lagets aktiviteter, som lagspillplater ofte er – den framstår med et helhetlig musikalsk uttrykk. Dette, kombinert med passelig spillelengde, gjør at den gjerne kan spilles flere ganger på rappen uten problem.

Gudbrandsdølenes Spelmannslag: Oslo
  • Ta:lik, 2015
  • 16 spor, 46 minutt
  • Musikalsk leder: Aslak Brimi

Uttrykksmessig og arrangementsmessig er dette en variert plate. Bjørn Kåre Odde står bak de fleste arrangementene, og Aslak Brimi har skrevet noen. Av og til spiller de unisont som et klassisk spelemannslag, som i «Bror åt storvalsen» og «Gammelgauken». Andre ganger lyder de som et utvidet Majorstuen, med avanserte arrangement men med fetere lyd og fyldigere klang.

«Fjelltiten», en halling av Sjugurd Garmo, er et godt eksempel på et av Gudbrandsdølenes utradisjonelle arrangement. Slåtten er tidligere spilt inn blant annet av Svermere og av Bjøynn og Bjøynnongein (familien Odde). Bjøynn og Bjøynnongein spiller slåtten relativt tradisjonelt, med enkel basslinje og én andrestemme. Gudbrandsdølenes innleder unisont, før andrestemmen tar deg videre inn i et landskap bortenfor tradisjonell spelemannslagsarrangering. Da kommer nye, flotte klanger fram, og melodilinjer som kler slåtten godt.

Hør også på «Havyrjudilten», der de på et tidspunkt spiller to ulike vek oppå hverandre. Det er enkelt gjort, men likevel effektfullt.

De fleste slåttene stammer fra Ottadalen, og flere av slåtter har også kjent komponist. Sjugurd Garmo er representert med tre slåtter, mens Aslak Brimi, Erling Kjøk, Inge Gjevre og Bjørn Odde er representert med en slått hver. Det er flest springleiker og hallinger, men også et utvalg av runddanser. Fire ulike felestiller er i bruk, og slik klangvariasjon bidrar også til et variert uttrykk på plata.

Laget legger vekt på det dansbare, og de utnytter rytmiske særtrekk i slåttene og underbygger rytmiske finurligheter i arrangementene. «Jutul’n og blessomin», en flott springleik av Inge Gjevre, er bedre enn Gjevres litt for lyriske og utflytende originalinnspilling. I Gudbrandsdølenes versjon er den en solid og godt gjennomført danseslått.

Totalt sett er dette en av de beste lagspelplatene som har kommet de siste årene. Et helhetlig uttrykk, med varierte og spennende arrangement, gjør at du må lytte til plata flere ganger, og stadig oppdager nye artige detaljer.