Ungdommelig oppfinnsomhet og pågangsmot fungerer kanskje på fest, men faller igjennom på plate.

Myllargutens Gammaldansorkester: Vol. 1
  • Myllargutens Gammaldansorkester, 2016
  • 12 spor, 32 minutt
  • Produsent: Tellef Kvifte

Orkester og spellemannslag som er basert på studentmiljøer bygger gjerne på ungdommelig mot, sjarm og oppfinnsomhet, og har gitt mange interessante og varierte musikalske opplevelser opp gjennom. Oslobaserte Chateau Neuf Spelemannslag åpnet folkemusikken mot andre sjangre og andre instrumenter. Team GløsTøs i Trondheim spiller hardingfele med fokus på klassisk folkemusikalsk samspel. Samme by har også fostret Snaustrinda spelemannslag, men der i gården har det vært mer rufsete og høyere tjo og hei-faktor. Myllargutens Gammaldansorkester føyer seg slik sett inn i en rekke med ulike uttrykk.

Myllargutens Gammaldansorkester har utspring i Høgskolen i Telemark sin avdeling for folkekultur i Rauland. De har hentet navnet fra trekkspellets Myllargut, Ole Wenge fra Romsdalen, ikke fra telemarkingen og hardingfelespelemannen Torgeir Augundson. De opplyser selv at de består av ambulerende medlemmer som samles for å spille gode slåtter og finner glede i samspellet. Kriteriet for valg av låter er at det skal være en god låt (gruppa omtaler spøkefullt kriteriet som «WAT – What A Tune!»).

Menyen er i høyeste grad variert: fra klassiske gammaldanslåter som «Fagergaloppen», «Klunken» og «Skepparschottis», via springdanser både fra Møre og Romsdal og Vestfold, til visesang og variasjoner over slagere som «Min hatt den har tre kanter» og «Gråtende sky». Instrumentsammensetningen er også variert. Det er feler som dominerer, men av og til synges det både solistisk og i kor. Som krydder til de bærende elementene finner vi ukulele, munnspill, banjomandolin, fløyter, kantele, sopransaksofon, sekkepipe, mandolin, kontrabass, trøorgel, perkusjon og skeier!

Både låtvalget og instrumentkombinasjonen gir en variert plate, men det tipper dessverre over i for mye hummer og kanari. Platen er sprikende og mangler helhet, og Myllargutens Gammaldansorkester er ikke godt samspilte.

Det som burde være i sentrum for et gammaldansorkester, tempo og dansetrøkk, mangler. Reinlenderne blir for kjappe og stressede. Valsene er for sakte og mangler danseframdrift. Rytmisk og dansemessig er det kun springdansene som fungerer rimelig godt.

«Kvernbergvalsen» kan stå som et eksempel på svakhetene hos Myllargutens gammaldansorkester. En slik rundvals bør flyte framover. Myllargutens Gammaldansorkester velger å legge alt trøkk på første taktslag. Det flytende preget til en rundvals blir dermed borte. Felene får ikke til flyten i strøkene som en slik slått bør ha og det låter i tillegg surt.

«Min hatt den har tre kanter» er en gammel slager, og det skal litt til å gjøre slike interessante på plate. Det skjer heller ikke her. Påfunnet er å synge teksten på ulike språk som kombineres med ulike instrument, med et fast mellomspill. Det gir ingen utfordringer og blir kjedelig i lengden.

Lydbildet på plata er heller ikke godt. Felene som leder an i melodien er plassert langt bak, mens det er kompinstrumentene som er i front. Dette er i seg selv underlig. Når kompinstrumentene i tillegg ikke er godt samkjørte, tar det inntrykket desto mer ned.

Er det så noen lyspunkter her? «Spørrevisa» er kanskje det nærmeste en kommer et lyspunkt. Låten er hentet fra en tysk film og handler om en landkrabbe på et hvalfangerskip. En naivistisk og enkel syngemåte står godt til teksten. I tillegg krydrer produsent Tellef Kviftes sopransaksofon godt.

Det er mange gode melodier på denne platen, men de finnes alle i bedre versjoner med andre grupper. Jeg vil tro at Myllargutens Gammaldansorkester gjør seg greit på en scene med fullt party på gulvet. På plate blir det for mye tjo og hei og upresishet i den musikalske gjennomføringen, og konseptet faller derfor gjennom.