Sammen med et kraftlag med musikere har Nils Økland gitt ut sin beste plate. Han har den norske folkemusikken med seg i feleskrinet, men lar likevel sjangrene leve sitt eget liv. For Økland leter først og fremst etter interessant lyd og godt samspill.

Nils Økland Band: Kjølvatn
  • ECM, 2015
  • 10 spor, 49 minutt
  • Produsent: Manfred Eicher

Mange lytter på musikk i bilen. Jeg er en av dem, og dyttet da også Kjølvatn, den siste plata til Nils Økland Band, inn i bilstereoen i Nittedal på vei mot Oslo.

Det var bare å glemme.

Jeg kjører elektrisk bil og har lite dur i kupeen. Dermed krever musikken store deler av konsentrasjonen. Jo, det er kanskje mulig å slentre rundt i huset med forefallende arbeid og Kjølvatn på øret. Men setter du deg ned for å lytte, vil denne musikken gjøre deg unyttig. Den vil høyst sannsynlig få deg til å bli lytter på heltid den vesle timen det hele pågår. Og la meg gjøre det klart med én gang: Den er verdt hvert sekund av tiden du setter av.

 

Det handler om lyd

Jeg har fulgt ham lenge, Nils Økland. Jeg har hørt ham spille med mange, sist med den samiske artisten Georg Buljo på plata Neve. Jeg har hørt ham som medmusiker, blant annet i gruppa til jazzpianisten Christian Wallumrød. Jeg har hørt ham som solist med egne og andres samtidsmusikkverker, og i friimproviserte utskeielser. Jeg har også i mange år sett ham på scenen, og opplevd hvilken dedikasjon han har til sitt musikalske oppdrag.

Økland har vært innom musikk fra Balkan, punk, tidligmusikk og rock. Likevel er han alltid på den samme veien. For signaturen er så tydelig i alle uttrykkene han spiller i. Du hører det i fraseringene, trykket og farten over strengene, i framdriften. Men det stopper ikke der. Mer enn noe annet ligger den norske folkemusikken der som en trofast venn og preger skyvene buene hans tar over de ulike strykeinstrumentene han trakterer.

På denne plata hører vi dem alle: fele, viola d’amore og hardingfele. Tre instrumenter med lik og ulik klang, som krever litt forskjellig teknikk, men som Økland uten videre mestrer: felas tørre og lydsterke uttrykk, den hvassere og samtidig mer overtonerike hardingfela, og viola d’amorens kombinasjon av dem begge, med sin tyngde og samtidig store klang, som peker mot lytteren med et kvinnehode med bind foran øynene. Hun spenner buen med sine amors piler, og treffer tilfeldig den som måtte stanse opp for å lytte til henne.

Sånn ser jeg også for meg effekten av Nils Øklands spill: Enten treffer han, eller så treffer han ikke. Kanskje kreves det litt av deg som lytter – ikke nødvendigvis kunnskap, men tålmodighet. Hemmeligheten er å lytte etter lydene, klangene. Gjør du det, finner du gull. For det dreier seg om lyd, en minst mulig steril, men meningsbærende lyd. Lyd med innhold, lyd med en tanke bak, lyd som forteller noe. Lyd Økland selv har komponert.

Harpiks og treverk

Omslaget til Kjølvatn er illustrert med små bølger på åpent hav. Plata gis ut på tyske ECM, et av de få plateselskapene i dag som faktisk klarer å selge ikke-kommersiell musikk. Det er sjefen sjøl, Manfred Eicher, som har siste hånd på produsentrattet, etter at Audun Strype har skrudd sammen musikken i Hoff kirke på Østre Toten.

Vanligvis kjører Eicher instrumentene dypt ned i kunstig klang, noe som ikke alltid er like vellykket. Men denne gangen holder han igjen. Foran i steinkirka står Økland med sine instrumenter, helt framme og nært til øret, men definitivt i et rom. Han står der og dytter musikken framover. Det kan minne om spellemannens tak, repetisjoner som folder seg ut, lukker seg, og folder seg ut igjen i små varianter, hele tiden i utvikling.

Det fortelles historier, og Økland bygger dem opp med tyngde og overbevisning. Enkelte ganger hører jeg treverket i instrumentene hans, harpiksen slår stramt inn i neseborene. Rundt ham står samtlige i gruppa og anretter de musikalske ideene som får muligheter til å utspille seg, gjerne i dramatiske og mørke scener: Rolf-Erik Nystrøm, Sigbjørn Apeland, Mats Eilertsen og Håkon Mørch Stene. Noen har han spilt med før, men gruppa framstår likevel som ny. Og for et kraftlag det er han har samlet sammen. Alle er musikere som har markert seg i flere sjangere, både i ensembler og som solister.

Lyst og bunnløst mørkt

Gruppa er definitivt enig om de musikalske forløpene, jobbet fram med utgangspunkt i skissene til komponist Økland. Men i det tredimensjonale lydbildet finner hver musiker sin plass i improviserte sekvenser. De svarer på hverandres påfunn, de erter og utfordrer hverandre – og de bygger opp musikken til visuelle opplevelser.

Jeg ser uten videre for meg føttene til Apeland som trår pedalene på trøorgelet: Forsiktig nok til å gi lange og ofte droneaktige akkorder de andre musikerne kan leke seg over. Jeg tenker at saksofonist Nystrøm vugger kroppen fram og tilbake mens han lokker uhørte lyder ut av hornet. Stene krydrer det hele med et fantasifullt og mesterlig perkusjons- og vibrafonspill. Og bassen til Eilertsen ligger følsomt i og utenpå rytmen.

Hver og en musiker tar enkelte ganger steget fram i virtuose mellomspill. Men alltid med en gjensidig vilje til å la andre slippe til med sine forslag. De sirkler rundt hverandre, i midten står klisjeene og frister, men de lurer dem hver gang. Musikken spenner seg ut i store kontraster. Noen ganger ned i et bunnløst mørke som vrenges ut i dunkel dissonans, andre ganger med bena på nakken løpende mot solen.

Jo, kanskje er dette romantiske beskrivelser. Men jeg får fram bilder på netthinnen når jeg lytter til dette. Og bildene er definitivt ikke krystallklare: Du må selv bidra til historiene. Du må selv finne ut av hva du vil med lyttingen.

 

Musikk ute av fatning

Nils Økland Band får spilletid på flere jazzfestivaler i sommer, og har allerede spilt på Vossajazz i mars. Men jazz er egentlig bare en av mange ingredienser her. Økland er definitivt påvirket av norsk folkemusikk, den vekbaserte oppbyggingen av låtene vitner om det. Trillene og forslagene gir assosiasjoner til det norske.

Samtidsmusikkuttrykk glir også naturlig inn i beskrivelsen av musikken på plata Kjølvatn. Men egentlig er det lite fruktbart å snakke om sjangere i det hele tatt. Musikken er det den er, sjangerløs. Samtidig er den vel verdt en omtale i magasinet Folkemusikk, ettersom mange folkemusikere i dag føler at det er naturlig å tøye de tradisjonelle sjangrene.

Jo da, jeg har sett irritasjonen i ansiktet på folk som mener musikken til Økland tuller med det tradisjonelle. Han er kanskje litt respektløs. Det tror jeg er et godt tegn. Nils Økland er definitivt en utøver som potensielt gjør noe med lytterne. For når du tror du står støtt, er dette musikken som kan slå deg hardt og nådeløst ut av fatning. Det gjør vondt, men til gjengjeld er musikken aldri likegyldig. Du møter motstand, og du må ta stilling.

Men denne friksjonen er også tegn på kvalitet. Hvert strøk, hvert pust, hvert ornament, hvert slag betyr noe. Resultatet blir et spill utenom det vanlige, og Kjølvatn er blitt en plate uten dødpunkter.

«For når du tror du står støtt, er dette musikken som kan slå deg hardt og nådeløst ut av fatning.»

Nils Økland Band. F.v. Sigbjørn Apeland, Mats Eilertsen, Rolf Erik Nystrøm, Nils Økland og Håkon Mørch Stene. (Foto: Ellen Ane Eggen)

Denne meldinga stod først på trykk i Folkemusikk nr. 2/2015, da under tittelen «En bue lett over vannflata».