Ujålete og sprek gammeldans med driv og danseappell.

Pål Bratås med gjester har gitt ut en CD med runddansmusikk på torader. Dette er hyggelig musikk som man blir glad av å høre på. Plata har både nykomponerte låter og tradisjonelle uten kreditert opphavsperson. Fire er komponert av Bratås selv, blant andre den friske åpningsmelodien «Så vidt innkjørt».

Bratås har med seg flere konstellasjoner av musikere. Kvartettformatet dominerer, med torader, trekkspill, kontrabass og gitar. En variant som brukes på fire låter er to toradere, noe jeg gjerne skulle hørt mer av, som en kontrast til de større formatene på resten av plata: Denne enklere besetningen drar uttrykket i retning av en mer tradisjonell bygdestil. På disse låtene kunne det også ha vært med ei fele uten at det hadde gjort noe, i motsetning til de fleste andre sporene, som er mer rendyrkede torader- og trekkspillåter.

På noen låter bytter Bratås ut kontrabass og gitar med elbass og elgitar. Det fungerer mindre bra i plateformat, fordi lydbildet blir rotete og masete. Den ene av disse låtene, «Flesberg – Hamborg – Serbia», har et kort innslag av Balkan-rytmer. Dette oppleves dessverre som rusk i maskineriet, og – bokstavelig talt – hastverksarbeid. Det ville ha vært bedre å innarbeide dette elementet ordentlig i en hel låt, eller kuttet det ut.

Pål Bratås: Pål Bratås m/ gjester
  • Egen utgivelse, 2016
  • 21 spor, 49 minutter
  • Etterarbeidsprodusent: Inge Gjevre

Pål Bratås spiller på en Hohner-torader, noe som er et sympatisk valg. Den tyske Hohner-fabrikken leverte de karakteristiske durspillene i rød hardplast som lenge dominerte i Norge, helt inntil det skjedde et skifte – en gang på 1990-tallet? – da «alle» hadde blitt japper og gikk over til steindyre italienske spill. Disse var forseggjorte og lagd av tre, og både utseende og lyd ga høyere kulturell kapital i folkemusikkbransjen. Det er hyggelig og ujålete av Bratås å spille på sin Hohner – også som en hilsen til Toradertrioen fra Hallingdal.

I det ellers sparsommelige CD-coveret takker Bratås sin far, for «formidling av tradisjon og slåttearv». Det er tydelig at han står i en familietradisjon, og dette hadde det vært interessant å få vite mer om! En CD er jo et dokument, et sted for dokumentasjon – ikke bare av selve musikken. Så hvorfor skriver ikke Bratås mer, for å knytte musikken til personer og steder?

Plata kan fungere både som dansemusikk og lyttemusikk, men med 21 kutt og nesten 50 minutters spilletid blir det lenge å holde konsentrasjonen. For mange er nok dette glimrende bakgrunnsmusikk, enten det er i bilen eller til arbeidet. Jeg kan anbefale Pål Bratås m/gjester for deg som har en dårlig dag og trenger en stimulus for å holde humøret oppe.