Johanna Bölja fra Hälsingland har i mange år samlet på rallarenes sangskatter. I fjor kom et utvalg av dem på plate.

Rallarnas Visor begynner med «Jämtlandsvisan» og tekstlinja  «Mot norska gränsens fjällar från Bottenhavets strand». Med en stemme som minner om budeias lokking, forteller Johanna Böljas klokkeklare stemme historien om lengsler, tøft arbeidsmiljø, arbeidsulykker og fyll.

Johanna Bölja Hertzberg er fra Järvsö i Hälsingland. Hun forteller at hun forelsket seg i folkemusikken da hun var liten, og hun siktet seg tidlig inn på en musikkutdanning. Bölja har spesialisert seg på folkesang og spiller også fele. I dag er hun musikalsk leder for folkemusikkprosjektet Hälsinge Låtverkstad, som retter seg inn mot ungdom. Järvsö er kjent for sitt yrende musikkliv. Blant annet deler Barbro Svensson, bedre kjent som Lill-Babs, ut stipender til unge lokale talenter.

Rallarnas visor
  • CD av Johanna Bölja Hertzberg (sang), Görgen Antonsson (fele, bratsj og sang) og Pär Engman (sang, gitar og bouzouki)
  • Utgitt av Johanna Bölja på eget selskap i 2014
  • Mer info om utgivelsen finnes på Böljas nettside johannabolja.se

Musikken som arbeidsredskap

Johanna Bölja begynte å samle på rallarviser da hun gikk på Kungliga Musikhögskolan i Stockholm. Jeg treffer henne på vei til idylliske Hälsingegårdarna, som i 2012 ble Sveriges femtende bidrag til UNESCOs verdensarvliste, der hun skal holde konsert med rallarvisene sine.

– Rytmen i sangene var et arbeidsredskap. Den var nødvendig for å koordinere arbeidet og unngå skader, forteller Bölja.

Med seg på albumet Rallarnas Visor har Bölja felespilleren Görgen Antonsson, riksspelman og vinner av det første Jonas Olsson-stipendet i 2013. Det sies om Antonsson at han har en evne til å fortelle en historie med instrumentet sitt. Både Bölja og Antonsson er vant til å holde takten med foten, så taktfast at trampingen blir et instrument i seg selv.

Bölja deltok også som vokalist i Karin Rehnqvists stykke «Quem chama?» (portugisisk for «Hvem roper?») da London Philharmonic Orchestra fremførte stykket på Southbank Centre i London i fjor. I salen fikk mange publikummere sitt første møte med kulokk.

– Kulokk har en spesiell karakter. Man synger med et veldig høyt lufttrykk, iblant høyere enn det trompetisten bruker for å få lyd i trompeten sin, uttalte Bölja til lokalavisa HelaHälsingland i etterkant av oppsetningen.

Som rytmen i rallarvisene, var lokkingen også et arbeidsredskap – en måte å kommunisere over avstand.

Rallarvisene i dag

Tredje bidragsyter på Rallarnas visor er Pär Engman, som bidrar med akustisk gitar og sang. Engmans folkrockgruppe Engmans Kapell har den ene foten plantet i svensk og irsk folkemusikk, den andre i rock og pop. Er det likheter mellom rallarviser og irsk folkemusikk?

– De kan kanskje minne litt om irsk musikk, med sine glade melodier og fortellende tekster, mener Engman.

Rallarene er like kjente i Norge som i Sverige. Bergensbanen over Hardangervidda ble lagt av rallarer, og Rallarvegen over vidda er en Norges mest populære sykkelruter.

Musikken deres er heller ikke glemt. I 2007 ga Elin Prøysen ut viseboka Sangene i våre hjerter: 141 viser fra den glemte sangskatten, som har et eget kapittel med rallar- og sjømannsviser.

Den unge svensk-norske visegruppa Grove Horn får mye oppmerksomhet om dagen. Gruppa har mange rallarviser på repertoaret, og slapp sin første single «Damen i Hamburg» tidligere i år.

Johanna Bölja har med seg Pär Engman (i midten) og Görgen Antonsson på plata Rallarnas visor.