Nyskapende gammaldansmusikk.

Sandum Trio: Evig runddans
  • Etnisk Musikklubb/Musikkoperatørene, 2014
  • 13 spor, 34 minutter
  • Produksjon: Sandum Trio
  • Nominert til Spellemannpris 2014 i klassa folkemusikk/tradisjonsmusikk

Frontfiguren i denne trioen er en- og toraderspelemannen Øyvind Sandum. Medspillerne hans er Rikke van Ommeren på torader og Ronny Kjøsen på trøorgel, harmonium og melodika. Uten noen som helst forkleinelse for dama på laget, er sistnevnte nok den som bidrar sterkest til å gjøre produksjonen til noe mer enn nok ei velspilt durspilldominert plate. Det skyldes både klangen i trøorgelet/harmoniumet og arrangementa.

Sandum trio setter, svart på hvitt, dansetakt og danseappell i høysetet. Og jamt over lever de også opp til det forsettet. Det svinger godt av reinlenderne, valsene, skotskene og springleikene. Men det kunne godt vært flere av dem. Ei spilletid på litt over en halvtime er ikke særlig god valuta for pengene.

Her og der synes jeg gruppa bryter med sine egne forsett. Den navnlause valsen av Sigurd Biløygard er et godt eksempel: En iørefallende melodi med et arrangement der gruppa åpenbart prøver å få fram det lyriske og vare. Det har de gjort bl.a. ved å senke tempoet til langt under det jeg opplever som god valsetakt. Og dermed står gruppa ansikt til ansikt med sitt største problem, nemlig konflikten mellom ambisjonene om å være oppfinnsomme og nyskapende – som også er ei uttalt målsetting for gruppa – og kravet til god dansetakt.

Tittelsporet, en flott reinlender av Pål Bratås, illustrerer også denne konflikten, om enn på en annen måte: Som på flere andre spor begynner Ronny Kjøsen med en ostinatfigur, men her signaliserer den noe helt annet enn det som faktisk kommer. Assosiasjonene går like mye i retning av vals som reinlender. Men trass i den forvirringa dette kunne komme til å skape på dansegolvet, låter denne smågeniale arrangementsideén (fra Ronny Kjøsen, antar jeg) såpass forfriskende at eventuelle brudd med egne forsett fra trioen si side er unnskyldt. I parentes kan en jo også merke seg at slik rytmisk tvetydighet faktisk er svært vanlig i mye av den eldre slåttemusikken, ikke minst på hardingfele.

Tittelsporet er et klassisk – og vellykka – eksempel på bruk av forventning, eller helst brutt forventning, som arrangementsteknisk grep. Men dette fungerer ikke alltid like godt, f.eks. i «Reinlenderkule»: I åpningstaktene har en valgt ei harmonisering som ligger såpass fjernt fra originalmelodien at lytteren lett får inntrykk av at arrangøren og utøverne prøver å kamuflere en melodi de innerst inne ikke helt trur på.

Øyvind Sandum har en imponerende merittliste på Landsfestivalen og Landskappleiken. Her er han i aksjon under fjorårets Landsfestival i Steinkjer. Foto: Eivind Kaasin

Evig runddans vitner, sammen med flere av de siste utgivelsene fra samme selskap, om at Etnisk Musikklubb har begynt å ta grafisk utforming mer på alvor. Det skal de ha honnør for. Sjøl om bilder av trioen sammen og enkeltvis ikke sier all verden, skiller det visuelle uttrykket seg likevel positivt fra mange andre utgivelser i sjangeren. Men tekstheftet blir i knappeste laget for meg. Jeg kunne ønske meg mer informasjon både om musikken, kildene og utøverne – nettopp det som gjør ei fysisk plate mer attraktiv enn streaming-filer.

Det er lett å forestille seg at ei plate med bare fritungeinstrumenter vil låte nokså enformig. Ikke minst fordi en på denne produksjonen har spart seg utgiftene til en uavhengig produsent. Men når sant skal sies, er lydbildet rimelig variert. Det skyldes nok ikke minst at det lydtekniske har vært i trygge hender hos Tom Karlsrud, sjøl en eminent trekkspiller og derfor spesielt godt kvalifisert for denne jobben.

Alt i alt blir de små innvendingene jeg har til utgivelsen heldigvis overskygga av en engasjert og godt samspilt trio som langt på vei har greid å nå sitt eget mål om å kombinere nyskapende arrangement og god dansemusikk.