Forfriskende, svingende og solid samspill på trioens andre plate.

Sandum trio: Leiker
  • Etnisk musikklubb, 2017
  • 13 spor, 34 minutt
  • Innspilt av Vegard Moshagen på Lydbruket, Vinstra
  • Miksing og mastering ved Tor Magne Hallibakken

Sandum trio er tilbake med sin andre plate. Øyvind Sandum er fortsatt navet i trioen, og Rikke van Ommeren er med fra forrige produksjon. Vegard Moshagen har imidlertid kommet inn på piano og trøorgel i stedet for Ronny Kjøsen, noe som ifølge omslagsteksten har gitt mer vekt på piano i kompingen. Øyvind Sandum trakterer selv både enrader, torader og trekkspill, mens Rikke van Ommeren spiller en- og torader. Vegard Moshagen veksler mellom piano og trøorgel. Denne vekslingen i bruk av instrument, og ikke minst klangen i ulike typer durspill, gir god variasjon i lydbildet.

Trioen serverer flest runddanser, men også marsjer, springleiker og en reel. Hovedvekten i slåtteutvalget er tradisjonsslåtter på durspill fra Gudbrandsdalen. Men Sandum trio varter også opp med en del nykomponert og slåtter fra Oppdal, Budalen og Eiker. Produksjonen avsluttes internasjonalt med en canadisk reel.

Produksjonen åpner med et par tradisjonsslåtter. Først ute er «Reinlender lært av Terje Stensgård», som er nokså tradisjonell i gjennomføringen med tostemte durspell og tradisjonell komping på piano. Slåtten er en ny oppdagelse for undertegnede, og svinger meget bra. Slått nummer to er «Skotsk etter Ola Kampen/Maria Øyen». Dette er en kjent skotsk som gjennom et forsiktig arrangement får ny friskhet. Her er det trøorgelet som komper, nokså tradisjonelt, men noen mellomspill liver opp. Andrestemme på durspell kommer inn i andre runde, et typisk grep for Sandum trio. Selv om dette er en nokså tradisjonell lest, gir det fin variasjon at stemmene kommer inn og ut av slåtten.

Vegard Moshagen står som komponist på to interessante slåtter: lydarvalsen «Glohaugen» og «Brur i mars». Begge slåttene dyrker det lyriske og mollstemte, og faller fint inn i blant de ellers lystige og dansbare slåttene på produksjonen.

Trioen klarer også å få noe forfriskende nytt ut av en noe utbrent klassiker som «Durspelpolka», som det finnes en rekke dårlige innspillinger av. Blant det som er tilgjengelig på for eksempel Tidal, er det vel bare Lillebror Vasaasen sin ekstremt raske versjon på 5 års jubileum: 12 gammeldansmelodier (1999) som kan få godkjent. Sandum trio gjør noen enkle og forfriskende grep i sin versjon, hvor de starter med en pianointro før førstestemmen kommer inn. Så går pianoet over til å kompe, og til slutt kommer en andrestemme inn. Slik bygges arrangementet opp før de kjører på med fullt dansetrøkk på andre runde. Noen nye harmonier, solid danserytme og ypperlig samspill gjør dette til en av de mest interessante utgavene av denne slåtten noen gang.

I «Budalshalling» har tidligere medlem Ronny Kjøsen hatt en finger med i arrangementet. Her slipper de seg løs med litt jazzinspirert improvisasjon på piano underveis, mens bassgromlyden fra Hohner Erica ligger under. Bassen får egentlig pianoet til å høres surt ut, men det hele er bare kult i all sin enkelhet. Dette er en av de bedre arrangerte utgavene av denne slåtten.

«Oppdalssprenglek» er ett av høydepunktene på produksjonen, en svingende springleik med et forrykende tett samspill. Variasjon i tonehøyde på en tone på førsteveket minner oss på at denne kanskje har blitt spilt mer utemperert en gang i tiden, men gir her en flott effekt. Trøorgelet ligger under med en herlig pumpende rytme.

Beste slått på produksjonen er «Reinlender etter Ola Kampen», en god gammel enraderslått. Kombinasjonen av den dønn solide rytmen som Sandum får fram på enraderen og den pumpende rytmen fra trøorgelet, er fantastisk. Dette svinger vanvittig.

«Ho Marit på posthuset» er en vals av Inge Gjevre som komponisten selv gav ut på Blåhimmeldag. Gjevre spiller denne alene på en torader med skikkelig dansetrøkk. Sandum trio tar den ned i tempo og vektlegger de lyriske sidene ved komposisjonen. Det er verdt å lytte til begge versjonene, og høre hvordan ulike sider ved en slått kan utnyttes.

Sandum og van Ommeren har en samstemt spillestil. Sammen med piano/trøorgel som både komper solid og varierer med mellomspill og understemmer, blir dette en meget bra produksjon. Alt høres enkelt ut i hendene på disse musikerne. Alle tekniske vanskeligheter håndteres elegant, og den grunnleggende rytmen bankes uforbeholdent inn. De har valgt relativt enkle arrangementsgrep, men det kler slåttene og konseptet godt.

Sandum Trios Leiker har ingen dødpunkter. Plata er et helstøpt produkt preget av enkelhet i arrangementene, bunnsolid dansegroove og meget patent samspill. Trioen presenterer forfriskende versjoner av gamle slagere, i tillegg til en god del nytt og spennende materiale.