Et stykke hverdagsmagi.

Gjennom haustjamndøger går no varmens båregong
– Primstaven syner Mikaels lur
Mot mørkre og mot vinter stilnar her min song
– Ljos og mørker einast som brudgom og brur –
(Fra «Haust» av Erlend Nødtvedt)

Andre dag etter høstjevndøgn spilte Benedicte Maurseth, Berit Opheim, Rolf Lislevand og Håkon Mørch Stene verket Tidekverv i Troldsalen utenfor Bergen sentrum. Troldsalen ligger en kort bybanetur ut av byen, ved Edvard Griegs villa Troldhaugen, en landlig oase for anledningen badet i sensommersol i en ellers hektisk sykkel-VM-by.

Dagen for konserten er ikke tilfeldig. Benedicte Maurseth skriver at stykket er inspirert av Draumkvedet både i diktform og som musikalsk ritual. Draumkvedet framføres i hovedsak bare 13. dag jul, og tanken er at alle framføringene av Tidekverv skal knyttes opp til vinter- og sommersolverv og vår- og høstjevndøgn. Å bare ha et kort vindu for å se verket framført i levende live, gjør det litt ekstra stas å være tilskuer, i kontrast til all musikk som er tilgjengelig hele tiden overalt.

Benedicte Maurseth m.fl. – Tidekverv
  • Troldhaugen (Troldsalen), Bergen, søndag 24. september 2017
  • Musikere: Berit Opheim (sang, perkusjon), Benedicte Maurseth (hardingfele, sang),
    Rolf Lislevand (lutt, elgitar) og Håkon Mørch Stene (vibrafon, perkusjon, elektronikk)
  • Konsert urframført 20. mars 2017 i Gamle Aker kirke
  • Idé av Benedicte Maurseth; musikk av Berit Opheim og Benedicte Maurseth, arrangert av musikerne; tekster av Bergsveinn Birgisson og Erlend O. Nødtvedt

Musikken er komponert av Maurseth og Opheim, og diktningen står bergensforfatterne Erlend O. Nødtvedt og Bergsveinn Birgisson for. Birgisson kommer strengt tatt fra Island, men har bodd i Bergen siden 2000. Både musikere og forfattere er for A-lag å regne, og trenger muligens ingen større introduksjoner; de er alle prisvinnere og godt meritterte utøvere. At Rolf Lislevand til vanlig bor i Italia og dermed er et litt sjeldnere syn her nord, gjør konserten kanskje enda mer interessant for mange.

Samtlige artister leverer en feilfri konsert, enkeltprestasjonene er imponerende og samspillet er formidabelt. Noe annet er kanskje ikke å forvente av utøvere på dette nivået, men det skjer noe nesten magisk i løpet av konserten: Lydlandskaper og musikalske bilder tar deg med til andre årstider, stemninger og steder. Alderdommelig folkemusikk fargelegges med mer moderne toner, og alt snor seg rundt de årstidfestede diktene. Maurseths hardingfele løftes av Mørch Stenes vibrafon og Lislevands subtile elgitar. Få minutter etter en ganske moderne tolkning av folkemusikk, så er det over i en lengre seanse med lutt. Det drivende spillet til Lislevand hedrer det tradisjonsrike instrumentet, men kan tidvis passe like godt inn i den psykedeliske rocken til Beatles, Grateful Dead eller mer moderne Electric Eye.

Diktningen er et kunstverk i seg selv, skrevet i streng klassisk balladestil. Dette kan høres ut som en begrensing, men paret med musikken får det sitt eget liv. Det starter med «Vår», en myk hyllest til våknende liv og lovnader om bedre tider. «Sommar» er en ren kjærlighetserklæring og feiring av livets og naturens overflod. «Haust» er en påminnelse om mørkere dager som er på vei og forberedelsene som trengs å gjøres. For meg kommer det kanskje sterkeste, på et emosjonelt plan, til slutt: «Vinter». Dette diktet dykker ned i de lange netter og den lille håpløsheten og tomheten som denne stille årstiden bærer med seg. Et godt eksempel er strofen

Når alt er kaldt og natta so lang
grubla eg over saka
Kvar er det blitt av kjærleiken,
Kan eg få den tilbake?

Å høre Opheims framføring av omkvedet «Å då er det vel at sola snur uansett, på kva ein trur» er en veldig sterk, nærmest religiøs opplevelse, på linje med bevegende salmer. Mellom alle sangene er det lengre instrumentale stykker, fra rolige, drømmende partier som maler vevre bilder i de mørkere årstidene, til drivende, fengende og store følelser i lysere tider. Når de fire musikerne i sin dypeste innlevelse står foran store vinduer som skuer ut mot Griegs dikterhytte, vannet og furua som duver i vinden, blir det tidvis magisk.

Det er ingen liten oppgave Maurseth og kompani har begitt seg ut på, men resultatet er strålende. Tidekverv er virkelig en feiring, et stykke hverdagsmagi og et ritual til ettertanke. Dette er et stykke jeg mener de fleste absolutt bør få med seg. Det å få se så flinke musikere i fri, men likevel streng utfoldelse bør appellere til langt flere enn kun de folkemusikkinteresserte.

Det passer kanskje best å avslutte med en bit av åpningen til «Sommar», skrevet av både Erlend O. Nødtvedt og Bergsveinn Birgsisson. Dette er også et musikalsk høydepunkt, med lutt og hardingfele i fritt driv, med en tekst som oppsummerer opplevelsen av Tidekverv:

Nattergal, syng du reint i veg:
kjærleiken vil eg dyrka
– Eg vil elska, syngja, tru,
i sommarnåden vil eg bu so lengje –